Er den ensrettede og endimensjonale tiden en illusjon?

Det virker ikke for meg, sa Austerlitz, som om vi forstår de lovene som styrer fortidens gjenkomst, derimot synes det mer og mer som om tiden overhodet ikke finnes, bare forskjellige rom som er plassert oppå hverandre etter en høyere stereometri, og som de døde kan gå frem og tilbake mellom, etter eget ønske, og jo lenger jeg tenker på det, desto klarere står det for meg at vi som ennå befinner oss i live, i de dødes øyne er uvirkelige vesener som bare av og til, under bestemte lysforhold og atmosfæriske betingelser blir synlige (fra W.G.Sebald: Austerlitz)

Livet er den eneste måten

Dette er første verselinjen i et dikt av Wisława Szymborska – polsk nobelsprisvinner fra 1996. Diktet forsøker vel ikke å gi noe svar på årsaken til at vi lever men påstår at uten livet ville vi aldri kunnet erkjenne det som er livets bestanddeler:

Livet er den eneste måten 
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden
stige til værs på vinger;
å være en hund
eller stryke den over den varme pelsen;
å skille smerte
fra alt som ikke er det;
å komme seg på innsiden av det som skjer
se noe fra flrst mulige synsvinkler
å strebe etter å trå minst mulig feil;
En enestående sjanse
til et æyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;
og i det minste en gang
snuble i en stein
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;
og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

“Nye” ord

Leser i en 4-år gammel artikkel fra Budstikka (den avisa som leses av askerbøringer) at en del nye ord blir tatt i bruk av ungdommen. Dette er jo slik i de mer hjemlige trakter også. I artikkelen heter det:

“Vi henter vel i hovedsak ord og uttrykk fra Oslo. Det beste eksempelet på et ord som begynte som tull, men som er blitt en del av dagligtalen er «lættis». Det høres teit ut, men man bruker det jo mye, forteller han. Lættis betyr morsomt. Andre ord de kommer på i farten er ordet «tæsje» som betyr å stjele, og «smud» som betyr deilig eller godt. Ordet «ass» som også er hyppig brukt, kommer etter en endt setning. Eksempel: «Det er varmt ass».”

Noen av de nevnte eksemplene har til og med funnet veien i Norske Akademis ordbok (naob.no). Herfra kan hentes følgende eksempler på bruk:

  • [vi kan kle] oss ut … Hvis du syns det er gøy. Bare hvis du syns det er lættis (Skam Sesong 3, episode 4)
  • du må være litt bra på matte også. Ellers folka kan tæsje (lure) deg (Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei)

‘Ass’ er vel egentlig ikke noe nytt ord – det ble vel brukt av hippe folk da jeg var ung også.

I tilegg nevner artikkelen noen andre ord som er gamle anstendige og utgåtte ord, og utfordrer et panel av elever fra Dønski videregående skole:

Vriompeis
 = En vrang person:
– Har ikke peiling, aldri vært borti faktisk, sier Vebjørn.
– Pappa bruker det noen ganger kom jeg på nå, smiler Stian.

Suffisant
= Selvsikker:
– Det har jeg aldri vært borti, tenker bare på ordet «suffer» på engelsk, svarer Vebjørn.

Haraball
 = Livlig fest:
– En tøffing, sier Sean.
– En hardbarka fyr, svarer Stian.

Obsternasig
 = småfrekk:
– Det høres litt tysk ut, sier Sean.
– Jeg har hørt det mange ganger, men vet ikke hva det betyr, sier Vebjørn.
– Kverulerende, svarer Stian og er nærmest svaret.

Kudos
= Erkjennelse/et klapp på skulderen:
– Ha det, spør Vebjørn.
– Er det egentlig et norsk ord, spør Sean.

Maroder
 = Veldig sliten:
– Kanskje et bilmerke, lurer Vebjørn på.
– En helt, spør Stian.
– Hæ? Et telt, sier Sean.

Om de menneskelige kår

Ja, livet, livet, det er svært hvor livet er de godtfolk kjært!
Hver stakkar legger slik en makt på livet som om verdens frelse, var på hans
skrale skuldre lagt. De vil nok ofre, – Gud bevares! Men livet, livet, – det må
spares.
To tanker falt som gutt meg inn og voldte lattervrid i maven.
Jeg tenkte meg en mørkredd ugle, en fisk med vannskrekk. Høyt jeg lo;
jeg ville dem av sinnet smugle, men de hang i med tann og klo. Hva kom det av,
det lattervrid? Jo, av den dunkelt følte splid imellom tingen som den er,
og tingen som den burde være, – imellom det å måtte bære, å finne byrden alt
for svær. – (Brand, Ibsen)

17.mai 2017

MOT SOLEGLAD

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himmelrand
i kveldsblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kan naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Når dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar opp med Glim og Glo
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som før ligg Alveland
i kveldsblaa Ro.

Eg lengta tidt på trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kan syne seg
når Sol gjeng ned.

 

Fra fb postering om Tor Ulven


“Sitter her og blar i Tor Ulvens samlede dikt. En lang rekke bisarre bilder males i ord – jeg må uvilkårlig tenke på Salvador Dali. Tenk om man kunne forstå meningen med ett eneste av dem. Et lite eksempel: “De tomme stolene samler seg rundt den fraværende taleren som nok en gang konsentrer seg om mugne eller regntunge barndomserindringer.” Man kan jo mistenke at meningsløsheten er hans hovedanliggende.”

Og senere som kommentar:

“Tor Ulven gjorde et eneste intervju i hele sin karriere som forfatter, og det var i litteraturmaasinet Vagant. Der sier han: “Ingen bestemmer seg for å bli den de blir. Du vet ikke hvem du er før du er noen, og så er du noen en stund, og så er du en annen. Alltid en annen. Eller du er ingen.” Han hadde store problemer med å finne ut hvem han var og tilslutt søkte han tilflukt utenfor tiden – for egen hånd. Men se – problemet med å finne sin identitet kan ha sikkert ha felles med de fleste andre. Han mente at mange finner sin tilflukt i kiosklitteraturen – men at det er en tilflukt fra noe. Mens det å lese Tor Ulven er å flykte til noe – tror hans dikt måvære en slags formalisert meningsløshet. Kan aldri få grepet hva det er man er for i øyeblikket man griper det så blir man en annen.”

Og dagen etter – et apropos

I samme gate som gårdagens postering (tror jeg), men kanskje en smule mer lettfattelig – nesten så man kommer i godt humør:
Yorricks skalle på Uppståndelsedagen:
Arma människor utan ben och armar
ålande
eller ben och armar konstigt gående
utan kropp
eller kroppar utan huvuden
eller ensamma huvuden med två kroppar
eller ensamma skallar
skallrande fram på två tänder
eller två händer kravlande fram utan kropp
eller två tänder, skallrande
med vilka någon i brist på tunga
söker förklara sin oskuld
och över det hela stoft
som ur en jättelik peppardosa.
Vems fel? Fråga
teknokraten du bär på din ryggrad!
– Det underutvecklade hjärtats
testamente. (Gunnar Ekelöf )

Blår og ikke glør


blår (subst.)
Bøyningsformer: ;


1 sjøkrigsv. stry; fag. også om avfall (trevler), fremkommet ved hekling av lin ell. hamp.
// i uttr. kaste en blår i øinene (antagelig sammenblanding av blår «stry» og da. blåne«mørk flekk, tåket flekk for øinene» under innflydelse fra uttr. som narre en op i stry), føre en bak lyset; bluffe en grundig.

  • og saa kaster han sin godtroende familjesvage onkel blaar i hans gamle øjne (J. Lie Komm. døt. 132)

// sj., bluff; humbug.

  • De (vilde) alligevel strø omkring Dem med fusk og blaar og mundsveir og forbandede udflugter (Kjær V 185)

Spredte fyndord og desslike

Synke hen i vakker og verdig alderdom
Rugekasse for falske følelser
Dystopi – Dystopi, oppdiktet, fremtidig skrekksamfunn, skildring av et samfunn hvor dårlige krefter har fått overtaket, for eksempel i form av diktatur, kriminalitet eller miljøsammenbrudd. Dystopi står i motsetning til utopi.
Og ett ord som forlengst av moten – men dog et meget vakkert ord “likefremhet”.

Apropos ‘desslike’ så er også det herlig foreldet: “dess|like (adj.)
Bøyningsformer:
foreld. lignende; slik; mest i forb. og (eller) desslike og (eller) lignende, og (eller) slikt.
jeg taler ikke her om Deres mønstergyldige familieliv, ej heller om Deres uplettede moralske vandel overhovedet. Deslige ting være henviste til lønkamret og ikke til festsalen! (Ibs. Samf. 195)
den ene kløvmeis er udspændt med smørdyller, melkeflasker og deslige (Østg. Fjeldbo 74)
hans kones formue var anbragt i skibsparter og deslige (Kiell. Fort. 58)
træplantninger, haveanlæg eller deslige (Schulze Lof. 56)”

Enskjønt – et herlig foreldet uttrykk

Lit. skjønt.
den druknende ? endskjønt foruden håb ? sig klynger fast dog til de knuste planker (Ibs. Cat. 40)
det tasser og lever i skogen endskønt det er natten (Hams. Vilde kor 43)
endskjønt blæsten spaknet kløvdes sjøen raslende om båtstavnen (Schøyen Tre st. 41)