Hjemmesnekret av Markus og Pappapepsi


Jeg gleder meg til sommer,
Da det varme været kommer
Da tar jeg badebukse på
å soler meg fra top til tå
 
Jeg gleder meg til hytta
Da bestemor får nytta
Si store stekepanne
Og lager pytt-i-panne
 
Jeg gleder meg til skolefri
Og sove helt til kvart på ti
Trenger ikke lekser nå
Men må jo passe på de små.

Kapittel 15 i “Ulysses”

Dette er et sant oppkomme av språklige lykketreff inspirert av galskapen i Dublins bordellkvarter:

  • Beaufoy: Det er en forbannet skitten løgn som blottstiller denne mannens moralske råttenskap! (Han holder frem dokumentmappen). Her har vi det fellende bevis, corpus delecti, ærede dommer, et eksempel på hvordan mitt modne livsverk besudles av dyrets merke. Stemme fra galleriet: Moses, Moses, konge i jødenes hus, tørker seg i ræva med Daily News.
  • George Fortrell: (krone- og fredsdommer, fulltonende) Stiller i retten! Tiltalte vil nå avgi en falsk forklaring: (Bloom erklærer seg ikke skyldig og holder en fullt utsprunget vannlilje i hånden, mens han legger i vei med en lengre uforståelig tale. De skulle få høre hva hans advokat hadde å si i sin gripende tale til juryen. Han var helt utslått i øyeblikket, men til tross for at han var stemplet som svart får, om han kunne uttrykke seg slik, så var det hans mening å forbedre seg og gjøre fortidens minner godt igjen på en rent søsterlig måte og vende tilbake til naturen som et skikkelig husdyr. Født som syvmåneders barn hadde han fått en omsorgsfull oppfostring av en sengeliggende olding. Vel kunne han ha feilet som far, men nå skulle han vende om på et nytt blad og nå som han endelig hadde gapestokken i sikte, ville han føre et liv innen husets fire vegger frem til sin sin livsaften, forskjønnet av de kjærlige omgivelser i familiens bølgende barm. Som akklimatisert brite hadde han denne skjønne aften fra stigtrinnet til lokmotivet til Loop Line jernbaneselskap da regnet avholdt seg fra å falle, sett gjennom vinduene til de hyggelige hjemmene i Dublins forsteder, glimt av scener som var så landelige i sin lykke i en bedre verden med Dockerells tapet til en og ni pence pr dusin, uskyldige britiskfødte barn som hvisket bønner til Jesusbarnet, unge studerende som arbeidet med pensum og mønstergyldige unge damer som spilte pianoforte eller i felleskap fremsa familiens rosenkrans rundt den sprakende juleilden, men de unge pikene gikk mellom hekker og grønne stier med kjærestene sine til tonene fra orgelklingende harmonier med beslag av brittaniametall og fire registre og tolvdobbelt blåsebelg, et funn, det mest fordelaktige kjøp man noensinne….. Fornyet latter. Han mumler usammenhengende. Journalistene klager over at de ikke kan høre) Skriver og stenograf: (Uten å se opp fra skriveblokkene). Snør opp støvlene hans. Professor MacHugh: Fra pressebordet, kremter og roper): Host ut mann. Få det ut stykkevis. (Avhøret fortsetter angående Bloom og bøtten. Bloom selv. Magebesvær. I Beaver Street. Mageknip, ja. Ganske kraftig. Et murerspann. Ved å gå med stive ben. Led ubeskrivelige plager. Dødsangst. Ved middagstider. Kjærlighet eller bourgogne. Ja, litt spinat. Avgjørende øyeblikk. Han så ikke i bøtten. Ingen. Fryktelig griseri. Ikke helt. Et gammelt nummer av Titbits.
  • Mrs. Yelverton Barry: (I dypt utringet opalfarget ballkjole med lange elfenbensfargede hansker, over skuldrene en sobelkantet teglsteinsrød vattert dolman, i håret en kam med brillianter og en egrette av fiskeørnsfjær.) Arrester ham, konstabel. Han skrev et anonymt brev til meg med uøvd håndskrift da min mann var i North Riding og Tipperary på Munster-rundreisen, undertegnet James Lovebirch. Han sa at han fra galleriet hadde sett mine uforlignelige halvkuler da jeg satt i en losje i Theatre Royal under en gallaforestilling med La Cigale. Jeg oppflammet ham voldsomt, sa han. Han kom med utilbørlige forslag om at jeg den følgende torsdag klokken halv fem Dunsink-tid skulle begå utukt.
  • Alexander J. Dowie: (Voldsomt) Medkristne og antibloomiter. Den mann som heter Bloom kommer fra det innerstte av helvete og er en skjensel for kristne. Denne stinkende geitebukken fra Mendes som fra barndommen har vært en djevelsk libertiner, viste i meget tidlig alder tegn på lidderlighet som minner om Sodoma og Gomorra, med et umoralsk gammelt kvinnemenneske. Denne skjendige hykler er forherdet i synd og er den hvite tyren som det tales om i Akopalypsen. Han dyrker den store skjøgen og den luften han ånder inn er svanger av bedrageri. For ham står skampælen og kjelen med kokende olje klar. Caliban!

Nyttige uttrykk ved sjeldne anledninger

  • for aldrende og dydige kvinner
  • astrallegeme
  • corpora cavernosa
  • framskrivning (veldig nyttig som et alternativ til prediksjon – brukt av fhi representant under pressekonferanse om corona)
  • ordenprovinsial (leder for en munkeorden – men jeg tror den kan brukes i overført betydning)
  • hun var en øyenfryd å se
  • noldus (tosk)
  • metempsykose
  • hun oppflammet ham voldsomt
  • libertiner
  • infantil lidderlighet

Litterært forråd

I Joyce’s skrifter finner man et mangfold av morsomme språklige lykketreff, eksempelvis nedenstående utdrag fra Ulysses skrevet i ridderromanstil:

Hvorpå Punch Costello slo neven i bordet og stemte opp en uhøvisk vise Staboo Stabella om en lettsindig pike som ble gjort tykk av en gemyttlig lanseknekt i Tyskland og som begynte slik:

De første tre månedene var hun ikke seg selv, Staboo ... i samme øyeblikk som søser Quigley kom til syne i døren og vred sa til dem at de fikk holde opp med levenet og skamme seg, for deres adferd var meget usømmelig og hun minnet dem på at alt måtte være i orden når lord Andrew kom og hun våket skinnsykt over at det ikke var bulder og bråk som kunne bringe hennes ærefulle vakt i vannry. Hun var en gammel og sur matrone og en sørgelig fremtoning med kristelig ferd, kledd i en mørk habitt som sto til hennes migrene og rynkete ansikt, og formaningen var heller ikke uten virkning, for øyeblikkelig ble Punch Costello overfust med harde ord og brakt til stillhet mens alle talte i munnen på hverandre. Pesten ta det eselet, hva fanden går det av ham, din horkarl, din skinnpung, din dumrian, sønn av en opprører, din gjødselsbinge, ditt misfoster, du skal holde den fordrukne kjeften din, gudsforlatte ape.

Er den ensrettede og endimensjonale tiden en illusjon?

Det virker ikke for meg, sa Austerlitz, som om vi forstår de lovene som styrer fortidens gjenkomst, derimot synes det mer og mer som om tiden overhodet ikke finnes, bare forskjellige rom som er plassert oppå hverandre etter en høyere stereometri, og som de døde kan gå frem og tilbake mellom, etter eget ønske, og jo lenger jeg tenker på det, desto klarere står det for meg at vi som ennå befinner oss i live, i de dødes øyne er uvirkelige vesener som bare av og til, under bestemte lysforhold og atmosfæriske betingelser blir synlige (fra W.G.Sebald: Austerlitz)

Livet er den eneste måten

Dette er første verselinjen i et dikt av Wisława Szymborska – polsk nobelsprisvinner fra 1996. Diktet forsøker vel ikke å gi noe svar på årsaken til at vi lever men påstår at uten livet ville vi aldri kunnet erkjenne det som er livets bestanddeler:

Livet er den eneste måten 
å dekkes med løv på,
hive etter pusten i sanden
stige til værs på vinger;
å være en hund
eller stryke den over den varme pelsen;
å skille smerte
fra alt som ikke er det;
å komme seg på innsiden av det som skjer
se noe fra flrst mulige synsvinkler
å strebe etter å trå minst mulig feil;
En enestående sjanse
til et æyeblikk å erindre
en samtale som fant sted
med lampen slått av;
og i det minste en gang
snuble i en stein
bli dyvåt når det bøtter ned med regn,
legge fra seg nøklene i gresset;
og å følge en gnist i vinden med øynene;
og uten stans fortsette med å gå glipp av
noe viktig.

“Nye” ord

Leser i en 4-år gammel artikkel fra Budstikka (den avisa som leses av askerbøringer) at en del nye ord blir tatt i bruk av ungdommen. Dette er jo slik i de mer hjemlige trakter også. I artikkelen heter det:

“Vi henter vel i hovedsak ord og uttrykk fra Oslo. Det beste eksempelet på et ord som begynte som tull, men som er blitt en del av dagligtalen er «lættis». Det høres teit ut, men man bruker det jo mye, forteller han. Lættis betyr morsomt. Andre ord de kommer på i farten er ordet «tæsje» som betyr å stjele, og «smud» som betyr deilig eller godt. Ordet «ass» som også er hyppig brukt, kommer etter en endt setning. Eksempel: «Det er varmt ass».”

Noen av de nevnte eksemplene har til og med funnet veien i Norske Akademis ordbok (naob.no). Herfra kan hentes følgende eksempler på bruk:

  • [vi kan kle] oss ut … Hvis du syns det er gøy. Bare hvis du syns det er lættis (Skam Sesong 3, episode 4)
  • du må være litt bra på matte også. Ellers folka kan tæsje (lure) deg (Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei)

‘Ass’ er vel egentlig ikke noe nytt ord – det ble vel brukt av hippe folk da jeg var ung også.

I tilegg nevner artikkelen noen andre ord som er gamle anstendige og utgåtte ord, og utfordrer et panel av elever fra Dønski videregående skole:

Vriompeis
 = En vrang person:
– Har ikke peiling, aldri vært borti faktisk, sier Vebjørn.
– Pappa bruker det noen ganger kom jeg på nå, smiler Stian.

Suffisant
= Selvsikker:
– Det har jeg aldri vært borti, tenker bare på ordet «suffer» på engelsk, svarer Vebjørn.

Haraball
 = Livlig fest:
– En tøffing, sier Sean.
– En hardbarka fyr, svarer Stian.

Obsternasig
 = småfrekk:
– Det høres litt tysk ut, sier Sean.
– Jeg har hørt det mange ganger, men vet ikke hva det betyr, sier Vebjørn.
– Kverulerende, svarer Stian og er nærmest svaret.

Kudos
= Erkjennelse/et klapp på skulderen:
– Ha det, spør Vebjørn.
– Er det egentlig et norsk ord, spør Sean.

Maroder
 = Veldig sliten:
– Kanskje et bilmerke, lurer Vebjørn på.
– En helt, spør Stian.
– Hæ? Et telt, sier Sean.

Om de menneskelige kår

Ja, livet, livet, det er svært hvor livet er de godtfolk kjært!
Hver stakkar legger slik en makt på livet som om verdens frelse, var på hans
skrale skuldre lagt. De vil nok ofre, – Gud bevares! Men livet, livet, – det må
spares.
To tanker falt som gutt meg inn og voldte lattervrid i maven.
Jeg tenkte meg en mørkredd ugle, en fisk med vannskrekk. Høyt jeg lo;
jeg ville dem av sinnet smugle, men de hang i med tann og klo. Hva kom det av,
det lattervrid? Jo, av den dunkelt følte splid imellom tingen som den er,
og tingen som den burde være, – imellom det å måtte bære, å finne byrden alt
for svær. – (Brand, Ibsen)

17.mai 2017

MOT SOLEGLAD

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himmelrand
i kveldsblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kan naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Når dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar opp med Glim og Glo
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som før ligg Alveland
i kveldsblaa Ro.

Eg lengta tidt på trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kan syne seg
når Sol gjeng ned.

 

Fra fb postering om Tor Ulven


“Sitter her og blar i Tor Ulvens samlede dikt. En lang rekke bisarre bilder males i ord – jeg må uvilkårlig tenke på Salvador Dali. Tenk om man kunne forstå meningen med ett eneste av dem. Et lite eksempel: “De tomme stolene samler seg rundt den fraværende taleren som nok en gang konsentrer seg om mugne eller regntunge barndomserindringer.” Man kan jo mistenke at meningsløsheten er hans hovedanliggende.”

Og senere som kommentar:

“Tor Ulven gjorde et eneste intervju i hele sin karriere som forfatter, og det var i litteraturmaasinet Vagant. Der sier han: “Ingen bestemmer seg for å bli den de blir. Du vet ikke hvem du er før du er noen, og så er du noen en stund, og så er du en annen. Alltid en annen. Eller du er ingen.” Han hadde store problemer med å finne ut hvem han var og tilslutt søkte han tilflukt utenfor tiden – for egen hånd. Men se – problemet med å finne sin identitet kan ha sikkert ha felles med de fleste andre. Han mente at mange finner sin tilflukt i kiosklitteraturen – men at det er en tilflukt fra noe. Mens det å lese Tor Ulven er å flykte til noe – tror hans dikt måvære en slags formalisert meningsløshet. Kan aldri få grepet hva det er man er for i øyeblikket man griper det så blir man en annen.”