Min kamp – på nytt

For noen år siden leste jeg så vidt litt i Knausgård sine mursteiner. Den gang syntes jeg at det lille jeg leste var litt ujevnt. Nå har jeg begynt å høre bøkene som lydbok – i bilen. Mitt inntrykk er et helt annet. Du verden – denne mannen vil for ettertiden bli stående som en betydelig forfatter. Skriver ned noen språkelige (eller skal jeg si litterære) lykketreff – så jeg lettere skal huske dem til senere. Første linjene er fra slutten av bind 1. Dette bindet handler om døden og hvordan den oppleves av det dødelige – her konkretisert som Knausgårds alkoholiserte far:

“Han nikket til meg, åpnet døren inn til rommet hvor vi hadde vært dagen før, uten selv å gå inn, og jeg stod foran pappa igjen. Denne gangen hadde jeg vært forberedt på hva som ventet meg, og kroppen hans, som måtte ha blitt enda mørkere i huden i løpet av det siste døgnet, vekket ingen av de følelsene som dagen før hadde revet meg opp. Nå var det det livløse jeg så. At det ikke lenger var noen forskjell mellom det som en gang hadde vært min far, og det bordet han lå på, eller det gulvet bordet stod på, eller stikkontakten i veggen under vinduet, eller ledningen som løp over til lampetten ved siden av det. For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet”.