Enskjønt – et herlig foreldet uttrykk

Lit. skjønt.
den druknende ? endskjønt foruden håb ? sig klynger fast dog til de knuste planker (Ibs. Cat. 40)
det tasser og lever i skogen endskønt det er natten (Hams. Vilde kor 43)
endskjønt blæsten spaknet kløvdes sjøen raslende om båtstavnen (Schøyen Tre st. 41)

Språklige lykketreff fra “Mens vi venter på Godot”

Vladimir: Er han stum?

Pozzo: Fullstendig. Han kan ikke engang stønne.

Vladimir: Stum? men når i all verden ble han det?

Pozzo (plutselig rasende): Men så hold da opp med å forgifte meg med Deres evige prat om tiden! Det er jo til å bli gal av! Når! Når! Han ble det en dag, er det ikke nok for Dem? En dag som lignet på alle de andre ble han plutselig stum, ble jeg blind, en dag skal vi alle bli døve, en dag ble vi født, en dag skal vi dø, den samme dag, i det samme sekund, er det ikke mere enn nok for Dem? (roligere) De føder oss sittende overskrevs på en grav, dagen stråler et øyeblikk, og så er det natten som kommer igjen.

Dydsiret

Fra riksmålsordboken: litt.-fam. mest iron., spøkef., (særl. om kvinne) som utmerker sig ved sin dyd; dydig, moralsk (særl. på en overdreven, hykkelsk ell. snerpet måte).
nu er hemmeligheten vel forvaret ? i disse dydsirede damers barmer (Heib. I 111)
(de slår) eders dydsirede samfund i ansigtet (Ibs. Samf. 183)