Språklige lykketreff fra “Mens vi venter på Godot”

Vladimir: Er han stum?

Pozzo: Fullstendig. Han kan ikke engang stønne.

Vladimir: Stum? men når i all verden ble han det?

Pozzo (plutselig rasende): Men så hold da opp med å forgifte meg med Deres evige prat om tiden! Det er jo til å bli gal av! Når! Når! Han ble det en dag, er det ikke nok for Dem? En dag som lignet på alle de andre ble han plutselig stum, ble jeg blind, en dag skal vi alle bli døve, en dag ble vi født, en dag skal vi dø, den samme dag, i det samme sekund, er det ikke mere enn nok for Dem? (roligere) De føder oss sittende overskrevs på en grav, dagen stråler et øyeblikk, og så er det natten som kommer igjen.

Dydsiret

Fra riksmålsordboken: litt.-fam. mest iron., spøkef., (særl. om kvinne) som utmerker sig ved sin dyd; dydig, moralsk (særl. på en overdreven, hykkelsk ell. snerpet måte).
nu er hemmeligheten vel forvaret ? i disse dydsirede damers barmer (Heib. I 111)
(de slår) eders dydsirede samfund i ansigtet (Ibs. Samf. 183)

Sivilcourage

Merkelig. Så gammel som jeg er det ennå en smule sivilcourage i meg. Jeg må i noen grad være plaget av en særlig dårskap. Fra riksmålsordboken: “litt., fam. moralsk mot, særl. hos den vanlige statsborger i forholdet til offentlige myndigheter.
mangelen på sivilcourage (Kirke og kultur 1971/1/23)”

Sovore

Kom til å tenke på om ordet ‘sovore’ var tulle-nynorsk slik som ordet ‘kvisleis’ (jfr. http://www.universitetsavisa.no/student/2016/05/30/Student-fikk-eksamen-p%C3%A5-tulle-nynorsk-57854.ece). Det er i det minste et dialektord fra nynorsk-land. I Kvinnherskringlo er det listet til å ha betydningen ‘slikt’ (se https://nn.wikipedia.org/wiki/Sunnhordlandske_ord_og_vendingar). Der er det mangt annet snacks også, eks. “Betre litt mugge enn alt opptugge”.

Min kamp – på nytt

For noen år siden leste jeg så vidt litt i Knausgård sine mursteiner. Den gang syntes jeg at det lille jeg leste var litt ujevnt. Nå har jeg begynt å høre bøkene som lydbok – i bilen. Mitt inntrykk er et helt annet. Du verden – denne mannen vil for ettertiden bli stående som en betydelig forfatter. Skriver ned noen språkelige (eller skal jeg si litterære) lykketreff – så jeg lettere skal huske dem til senere. Første linjene er fra slutten av bind 1. Dette bindet handler om døden og hvordan den oppleves av det dødelige – her konkretisert som Knausgårds alkoholiserte far:

“Han nikket til meg, åpnet døren inn til rommet hvor vi hadde vært dagen før, uten selv å gå inn, og jeg stod foran pappa igjen. Denne gangen hadde jeg vært forberedt på hva som ventet meg, og kroppen hans, som måtte ha blitt enda mørkere i huden i løpet av det siste døgnet, vekket ingen av de følelsene som dagen før hadde revet meg opp. Nå var det det livløse jeg så. At det ikke lenger var noen forskjell mellom det som en gang hadde vært min far, og det bordet han lå på, eller det gulvet bordet stod på, eller stikkontakten i veggen under vinduet, eller ledningen som løp over til lampetten ved siden av det. For mennesket er bare en form blant andre former, som verden uttrykker igjen og igjen, ikke bare i det som lever, men også i det som ikke lever, tegnet i sand, stein, vann. Og døden, som jeg alltid hadde betraktet som den viktigste størrelsen i livet, mørk, dragende, var ikke mer et rør som springer lekk, en gren som knekker i vinden, en jakke som glir av en kleshenger og faller ned på gulvet”.

Flitterstas

Ekspander artikkel

flitter (Norsk Riksmålsordbok (hist.))

 

flitter (subst.)
Bøyningsformer: et ;
(mnty. ell. ty. flitter )


1 særl. merk. små tynne plater av gull- ell. sølvblikk ell. lign., brukt til pynt særl. på drakter; (også) tynne blader, strimler, blomster, stjerner ell. lign. av gull ell. sølv, brukt til pynt.

  • det er den samme gamle stang, behængt medflitter og med krands (Welh. III 228 ; berøring med 2)

2 verdiløs stas; jugl; tant.

  • ingen svada, intet broget flitter, kan knytte bruddet med en varig kjæde (Welh. I 159)
  • forfængelighedens flitter binder vore øine (Werg.VII 17)
  • her ser I dødens storhed for livets flitter (Jøls. I149)

Gjenvordigheter

gjen|vordighet (subst.)
Bøyningsformer: en ; -er ;
(av eldre da. gjenvordig «som går imot, medfører motgang»)
mest litt., særl. i pl. motgang og vanskeligheter.
følelsen af kald bærer gjennem alle gjenvordigheder (B. B. Fort. 309)
(det lyktes ikke) modgang og genvordigheder at over-vinde mig (Ibs. K. G. 246)
dermed var ikke vore gjenvordigheder forbi (Sverdr. N. Land II 458)
Definisjon fra riksmålsordboken

Vit og tru

VIT OG TRU

Me høyra stundom so stort eit Ord
um alt, som Folk tykkjast vita
um Liv og Lagnad, um Himmel og Jord
og alt, som Mann kan gita.
Eg ottast, alt, som me vita fullt,
er litet mot alt, som fyr’ oss er dult.

Eit Frækorn fell av eit Tre i Mold,
det sjølv til eit Tre seg lagar
med diger Stuv og med fager Koll,
som høgt i Vinden svagar.
Kven vilde vel tru, naar han ikkje saag,
at all den Kraft inn-i Frækornet laag?

Me sjaa kring um oss eit Liv so rikt
i tusund Skap det seg rører.
Det unge Dyr er det gamle likt,
og lystigt sitt Liv det nører.
Kvat er detta Livet? Kor kom det der
og kvar verd det av det, naar ut det fer?

Me sjaa ei Sol, som sender oss Dag
og jamstødt søkker og spretter.
Det gjenger kvart Aar med same Lag,
med Vaar og Sumar og Vetter.
Kor lenge gjekk det vel so som no?
Kor lenge skal det vel ganga so?

Me sjaa uti Rømdi so stor ein Kring,
der Stjernor i Natti yrja;
og Vetterbrauti stend som ein Ring,
der framande Himlar byrja.
Seg, er der vel einstad ein Ende paa?
Og kvat er so utanfyr’ Enden daa?

Nei, vesle Vitet det rekk ikkje til.
Ei Tru maa stydja upp-under, –
ei Tru, som trøysta og styrkja vil
i myrke, stormande Stunder.
Eg vonar, den Viisdomen hjelper mest,
som med slik ei Tru kunde semjast best.